”Vandsjø har en meget god ål”, og at ”uti fersk vann fåes her en deilig mengde av fet ål”. Ålfisket økte på 1800-tallet, og ”fiskerike vann kunne avgi meget til bruk i bondens husholdning.”

Fra et sted i Østfold ble det sagt at ålen kunne gå på land, spesielt når det var dugg i grasset. Den skulle være glad i erter og ville til erteåkeren. Derfor brukte man erter i teinene!

Ved Vansjø var det tidligere mye stanging av ål om våren, noe som ga store fangster. Ved kysten har det vært et betydelig ålfiske på 1900-tallet, spesielt med eksport til Danmark. I dag drives det ålfiske i Sponvika og på Hvaler. En gang ukentlig i sesongen kommer det båt fra Danmark for å hente ål.

Ål ble mye brukt fersk. En gammel husholderske kan huske at de fikk levende ål levert i sekker. Noen steder var røkt øl festmat. Andre steder ble ålen spist etter å ha ligget tørrsaltet i dager eller uker.

Østers har vært på østfoldingenes matseddel siden steinalderen. I beskrivelser nevnes østers som vanlig i Rygge på 1700-tallet, og det fortelles at ”Folk af Condition” gjerne spiste østers, men disse ble dessverre innført fra Sverige. Derfor gjorde man på Tose herregård forsøk med østersfangst for å prøve å utnytte østersbankene som fantes langs kysten, men dette ble oppgitt etter en tid. Østersfangst av betydning har man i Østfold hatt på Hvaler. Oppskrifter med både ål og østers finnes i flere kokebøker som ble utgitt i Østfold i midten av 1800-tallet.

Kilde: www.culinary-heritage.com